
De mingler rundt - i full fart - noen ganger målløse. Frem og tilbake på leirstedet. Hvor skal de hen? "Stine - har du tightsen min?" - "Jeg vil også ha tights". Én ting er sikkert, hvis du vil vite hva dagens ungdomsmote er, kan du bare dra på konfirmasjonsleir. Nå har alle diiiiger boblejakke, og tights. De skal visst vise litt ankler, tror jeg. Hvorfor har nesten ingen dongeri lenger? Er det ute? Til og med gutta velger heller joggebukse, gjerne grå.
Jeg er ikke kritisk til dette i det hele tatt, misforstå meg rett, det er jo litt småstilig også. Men det er bare snedig å observere det, og se at "alle" har akkurat det samme.
Av cirka 100 konfirmanter er det svært få som skiller seg ut. Ja her er det ikke ÉN emo en gang! Så det store flertallet går vel inn i en standard look og væremåte. Også har du de få som ikke bryr seg om moten, men dette er veldig få altså. Her er det også forskjell på hva de snakker om. Hos standard-konfirmantene går det i temaer som spiritisme, Twilight, One three hill, og generelt sladder, men hos de som ikke bryr seg kan man risikere å få spørsmål som: Støtter du Palestina?
Apropos det å få spørsmål. Jeg satt og tenkte med meg selv rundt matbordet her at ettersom jeg blir mer og mer gamlere enn konfirmantene for hvert år, blir det vanskeligere å kommunisere med de. Blant annet fordi jeg ikke synes det er så interessant å snakke om spiritisme, Twilight, One three hill, og de bare ser dumt på deg hvis du snakker om 20+stoff. Så der jeg satt og nesten hadde gitt opp å kommunisere, kom spørsmålet: Så, hvordan havnet du her sammen med en stor gjeng hormonforstyrrede tenåringer?? Jeg tror hun syntes det var rart at jeg orket. Snakk om være selvironisk om sine egne!

Jeg tror ikke det er lett å være i den alderen, 14-15 år, niendeklassing og konfirmant. Som tilskuer til hele deres adferd, er det lett å se at det kan være en kamp av og til. Det virker som det verste som kan skje for en 14-15 åring, er å ikke passe inn. Det minste avvik fra det normale får øyenbrynene til å løfte seg. Hva skjer med "å like noen for den de er?" De må være bra stressa innimellom? Skulle jeg gått og vært like redd for hva alle andre mener om meg, ville jeg vært like stressa som et lemmen, og garantert sprukket! Tar de aldri livet med ro? Kanskje når de er for seg selv... Ikke at man blir helt likegyldig til hva andre tenker om seg når man ikke er tenåring lenger, men det forandrer seg litt. Jeg vil jo at mine venner skal tycke om mig og de jeg jobber med, og det er jo fint å bli likt av nye folk man møter, men man trenger ikke å bli likt av ALLE? Da vil jeg mye heller engste meg for neste strømregning, studiepoeng og jobbsøknader enn å gå paranoid rundt og lure på om jeg er unormal!
Så, hvis du trodde disse 14-15 åringene var helt uinteressante fordi de er så like, tar du feil, for de gjør en innmari god jobb med å være seg, men ikke nødvendigvis seg SELV. Dessuten har de en energi som en i 20-årene bare kan drømme om, og de spontane, ofte ukontrollerte utbruddene, i hyl, rop og latter, ja, da vet man, at man lever og at alle mennesker, uansett alder, er litt rare i grunn, til og med 14-15 åringene:)
Men nå skal jeg ut i matsalen, så får jeg se om noen er grå under øynene etter å ha drevet med spiritisme utover natten. Wish me luck!